Hundremeterskogen Barnehages visjon
Samfunnet vårt, generelt, består i dag av mye vi skulle ha gjort, og burde ha gjort. Mange av oss er travle mye av tiden. Slik kan det også være i barnehagen.
Det «å ta tiden tilbake» handler mest om de voksnes tilstedeværelse. Det å ha tid til å konsentrere oss om ett barn av gangen, eller en liten gruppe. Å ha tid til å la prosessen være viktigere enn målet/ resultatet. At ungene føler de er delaktige, har innflytelse, få ha en mening, få anerkjennelse og undre seg sammen med en voksen uten at vi må haste videre.
Det er mange utfordringer knyttet til tilstedeværelse i barnehagen. Det være seg bemanning, overgangssituasjoner, barn som har det vanskelig, møtevirksomhet, lange åpningstider osv. For å ta tiden tilbake og være tilstedeværende voksne handler det mye om organisering og struktur. Noe handler om ansvarliggjøring av barna. Det handler også om ledelse, og videre og ikke minst så handler det om den voksnes væremåte. Evnen og tiden til å skape gode relasjoner. Å komme i posisjon og la barn få være barn og tilrettelegge for utvikling.
For å få til dette så må vi i barnehagen ofte stoppe opp og reflektere over hvorfor vi gjør det vi gjør. Er det slik at man må være med på alt? Hva er alle disse tingene vi må rekke hele tiden?. Er det noe som er mindre viktig enn andre ting? Kan vi organisere oss annerledes, eller er det ting vi kan si nei til å delta på.
Barns medvirkning er også utrolig viktig når det gjelder visjonen vår. Det handler om å forme dagene ut ifra ungenes behov. Det er ikke alltid at selve bestemmelsesstedet til feks. turen vår blir det viktige målet. Kanskje er det selve turen som blir målet. Det er viktigere å stoppe og undre seg over en maurtue sammen med ungene, enn å komme fram. Kanskje rakk vi bare halvveis til Hovdetoppen denne gangen, men hva slags rolle spiller egentlig det, hvis ungene hadde en god opplevelse av turen fordi de hadde med voksne som var tilstedeværende og tok dem på alvor i deres nysgjerrighet og undring?
Noen av oss har, i barndommen, vært så heldige å møte på en barnehagelærer, skolelærer eller en annen voksen som tenkte og jobbet slik vi beskriver. Er det ikke nettopp disse lærerne/voksne, som tenkte og handlet slik, som vi husker med varme om hjertet når vi tenker tilbake på barndommen?